Pictures from my project about Autism.

I’ve also written a text in Norwegian about the process working on this project.

“Jeg pleier normalt ikke å være så impulsiv, men i dag er jeg det. Vil du komme å spise middag med oss i morgen klokka fem?”
Sånn starter  historien om dette foto-essayet.

Jeg har begynt på noe jeg muligens ikke klarer å fullføre, jeg har presentert en ide/prosjektbeskrivelse som  handler om å fotografere autisme. Jeg er nysgjerrig på selve temaet og spent på hvordan jeg skal klare å dokumentere en relativt “usynlig” diagnose, som autisme er. Lærere og medelever ved Bilder Nordic School of Photography er  veldig entusiastiske, men jeg får ingen respons på de titalls e-postene jeg har sendt ut til familier berørt av autisme. Det går virkelig ikke min vei og jeg er nær ved å droppe hele ideen.
Det er mars måned og kaldt i luften, vi tar lunsjpause på skolen og jeg rusler lutrygget mot butikken da telefonen min plutselig ringer. I løpet av den ti minutter lange samtalen har jeg gått fra motløs til mer entusiastisk enn noensinne. Jeg skal ut til Kolsås for å spise middag med Gunnar, Catharina og deres to barn Oliver og William, sistnevnte med en diagnose innenfor autismespekteret.



Kvelden er helt fantastisk. Vi finner raskt tonen og familien er positivt innstilt på å gjennomføre prosjektet. Oliver og William sjarmerer meg i senk.
William er seks år gammel og har klassisk autisme. Gunnar og Catharina begynte å ane uråd da William var ca to år gammel. Han begynte gradvis å miste språket sitt og enkle motoriske ferdigheter begynte også å svinne. Det tok nesten et helt år før han fikk en diagnose innenfor autismespekteret. Selv i dag har han et svært begrenset språk, men han er svært aktiv og sprer mye glede i familien.
Vi snakker om situasjoner som kan være interressante å fotografere,  hvordan autisme påvirker dagliglivet og hvordan det hele startet. Vi snakker også en del om meg og min motivasjon for prosjektet. Jeg har jobbet på Autismeforeningen sine sommerseminarer på Fagerhøy  ved to anledninger og jobber for tiden som støttekontakt for en ung mann med høytfungerende autisme i Oslo. Jeg forklarer at jeg siden sommerseminarene har vært fascinert av tanken om å fotografere mennesker med autisme. Det å utfordre seg selv som fotograf ved å ta på seg en oppgave der man skal feste noe ganske “usynlig” til film virker spennende og lærerikt.
Jeg tar ikke et eneste bilde denne kvelden, men vi avtaler at jeg kan komme tilbake om noen få dager og begynne å fotografere.
Da jeg sitter på bussen på vei hjem til Oslo så tenker jeg at jeg aldri har blitt møtt med så mye åpenhet og varme noen gang tidligere.


Ukene går og jeg kommer ofte innom. Jeg prøver å få med meg dagliglivet og er derfor med familien  hjemme, i svømmehallen, ute i Kolsås, i barnehagen og nå nylig på skolen. Jeg blir etter hvert en del av familien. De legger mindre merke til meg og bildene blir merkbart bedre. Catharina har sagt i ettertid at jeg ble en slags “storebor med kamera”, et fantastisk komplement å få for en dokumentarfotograf.

Etter hvert som mars går mot slutten så må reportasjen leveres på skolen og jeg kan ikke komme innom like ofte lengre.
Denne høsten er spesiell for William. Han skal begynne på Haug Skole og Ressurssenter. Haug er en skole tilrettelagt for barn og unge med autisme, sammensatte  lærevansker eller multifunksjonshemninger. Her vil han få tett oppfølging av en godt kvalifisert stab.
Hverdagen har også blitt lettere for hele familien, det er generelt bedre stemning nå om dagen sier Catharina.